Statsministeren oppfordrer oss til å ta større ytringsansvar. Hans fokus er på å opponere mot rasistiske ytringer på internett. Utfordringen er minst like store på andre samfunnsområder. Engstelige nordmenn avstår fra å utfordre og kritisere hverandre, av frykt for konsekvensene.
Det kan være saklige grunner til å være forsiktig, men i mange tilfeller skyldes tausheten en mangel på alminnelig menneskelig mot. Eller er tausheten frykten for hva man vet har skjedd med andre som har tatt ytringsansvar for egen og andres: rettferdighet, sannhet, meninger, som hadde ytringsmot å varslet om kritikkverdig forhold i nærmiljøet, på skolen, i kommunen, lag/forreninger osv ?

I små kommuner i Norge kan det på mange måter være mye verre å varsle om økonomiske misligheter, korrupsjon og vennetjenester enn i større kommuner.
Tette bånd mellom de ansvarlige i administrasjonen, ledende politikere, involverte næringsdrivende og enkelte i lokalmedia kan forekomme. Noen har flere hatter, og kan møte seg selv i døra. Hvis i tillegg noen av de tilgodesette av ”bygdas forretningsmenn” også er rause bidragsytere til lag og foreninger og lokalmiljø som er avhengige av slike gaver, kan det være vanskelig som journalist og sponsoransvarlig i idrettslaget å skrive noe om naboen som kan slå uheldig ut for ens egne barn og nærmiljøet.
Da kan det kanskje være enklere å rette baker for smed og servere drittpakker om varsleren og på denne måten rette fokus bort fra sakene som man ikke ønsker å få avdekket.
Det kan være svært ubehagelig å lufte sine egne oppfatninger blant andre mennesker. Omsorg og taktfullhet brukes derfor gjerne som påskudd for å la være. Vi trenger et større ytringsmot i samfunnet, mot til å stå fram med hva vi mener, også når dette innebærer å komme med kritikk og motforestillinger. Å velge tausheten der man åpenbart skulle tatt ytringsansvar kan ødelegge andre menneskers liv og helse. Visst skal vi være hensynsfulle mot andre, men i en rekke viktige prosesser i samfunnet er det akkurat det motsatte som er problemet.
Ytringsfeighet er resultate av frykten. Lokal presse tar i praksis ikke ytringsansvar og er imot ytringsfrihet.