Hvor ofte er det ikke man ser oppslag om sosial dumping eller vikarbyråbruk i norsk media. Uke etter uke ser man i media arbeidsfolk som jobber under uverdige forhold. Jeg må nok innrømme, at selv jeg som tillitsvalgt i fagbevegelsen gjør meg tanken som folk flest, om at det er bra dette ikke skjer meg og mine. Det er da det slår meg at jeg tar feil, Jeg kjenner både mennesker i mitt nærmiljø og andre jeg kjenner i Namsos som jobber via vikarbyrå, og det blir stadig flere og flere av de.

Det er da man begynner og se denne praksisen i sømmene.
Det var en gang i tiden slik at hvis man var arbeiderstaker, så var man ansatt i det firmaet man jobbet i. Den faste lønna kom til faste tider, og man viste både når, hvor og hvor mye man jobbet til enhver tid. Dette er langt ifra det unge arbeidstakere møter i arbeidslivet nå. Ofte må innleide arbeide mye i en periode, uten og ha en tilsvarende stillingsprosent, og dette merkes når bedriften ikke har bruk for arbeidskraften, eller rett og slett ikke ønsker det etter eget godtbefinnende.
Alt dette begynner og gli ut. Norsk lov slår ettertrykkelig fast at fastansettelser i det firmaet du jobber i skal være normen i norsk arbeidsliv, og at innleie kan kun brukes hvis vilkårene for midlertidig ansettelse er til stede. jeg refererer ordrett fra loven (AML §14-9):

a) når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten,
b) for arbeid i stedet for en annen eller andre (vikariat),
c) for praksisarbeid,
d) deltaker i arbeidsmarkedstiltak i regi av eller i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten,
e) for idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten.

Punkt B er for meg klart og tydelig, en vikar er en vikar. men det er praksisen rundt punkt A som jeg stusser på. Jeg var av den tro, at hvis man er f.eks er sykepleier, så atskiller ikke jobben man gjør seg fra det som ordinært utføres i et sykehus/aldershjem. men likevel er det ikke til og stikke under en stol at det praktiseres. Man hører også ofte at “bedriften er nystartet” eller “det er knyttet usikkerhet rundt behovet for arbeidskraften”, Disse problemstillingene har eksistert i alle de år, og vi klarte oss fint i den tiden uten bemanningsbransjen.
Et annet argument er at bemanningsbyråene genererer flere jobber, det er delvis sant da det blir flere jobber av og dele stillinger på flere arbeidstakere. Uansett så er det ikke byråene som genererer jobbene, det er det bedriftene som leier arbeidskraften som står for, og behovet for arbeidskraft er fremdeles tilstede uten at byråene hadde vært inne på banen.
Hvorfor velger da ofte norske bedrifter og ansette arbeidstakerne ulovlig via et byrå, kontra og ansette de fullt lovlig i egen virksomhet?

Som kjent så har de fleste arbeidsplasser en tariffavtale, og Norge snus halvt på hodet annenhvert år for og “finpusse” på de. Det er disse som regulerer lønnssatser og velferdsordninger, pensjonsavtaler og rettigheter på arbeidsplassen, som nok mange tar for gitt i dagens Norge. Disse avtalene følger i all hovedsak det firmaet man er ansatt i, avtalene er tilpasset den bedriften man er i og den bransjen bedriften opererer i. Problemet er da at man som innleid fra vikarbyrå ikke er ansatt i den bedriften man jobber i, og ikke får ta del i tariffavtalen, man er da prisgitt en individuell avtale om lønn, pensjon og det meste en tariffavtale inneholder, og det er jo en simpel sak da 2/3 av ansatte i vikarbyrå kun har tidsbegrensede avtaler med det byrået man jobber i, og man i tillegg ofte er lett utbyttbar. Det er da unødig og si at man heller svelger kameler enn å stå uten jobb.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe med støtte fra Høyre, står i disse dager på for og få innført vikarbyrådirektivet. Dette direktivet er en ulv i fåreklær og utgir seg for og være det beste løsningen for vikarer, ved og garantere at vikarer blir likestilt med de øvrige ansatte i det firmaet man til enhver tid jobber i.
Dette er vel og bra, men det er strengt tatt noe den norske regjeringen enkelt kunne innført uten instrukser fra Brussel. En av de største problemstillingene ved dette direktivet, er at det kommer i konflikt med den norske retten til fast arbeid.
Da er det videre veldig kritisk at ved vikarbyrådirektivet så blir bestemmelsene om lov og avtaleverk flyttet fra norske styresmakter til EU – til ESA og EFTA-domstolen.
NHO har skjønt dette og har i forkant erklært at de med vikarbyrådirektivet i handa, vil få EFTA-domstolen til å fjerne de formuleringene i loven som hindrer uhemmet vikarbruk.

Vår fordeling av velstand i arbeidslivet er bygget opp på den gjensidige retten til og kunne organisere seg og ha medbestemmelse over egen hverdag og fordelingen av verdiskapingen i det norske samfunn. Den siste målingen viser at kun 14 % av Norges befolkning vil ha EU-medlemsskap og kun 19 % støtter EØS-avtalen, da er det på tide at Arbeiderpartiets ledere tar til etterretning at flertallet av deres stemmegivere ikke ønsker dette.

Og man kan i det minste forvente at Norsk lovgivning skal formes av den Norske folkevalgte regjering, og ikke av Brussel!

Fredrik Skreddernes
ungdomsrepresentant LO i Namsos og Omegn
ungdomsrepresentant IKT Bransjens Fagforening