En lunken og tvilsom miljøpolitikk i forhold til Rio, har satt kampen for klimaet i en uhyre risikofull situasjon.

I Norge har miljømyndighetene og de fleste miljøorganisasjonene opptrådt på en måte som har gjort dem lite troverdige i vanlige folks øyne, spesielt i distriktene. I stedet for å styrke organisasjonene med masse nye medlemmer sliter f.eks. Naturvernforbundet i Nord Trøndelag med en svært liten medlemsmasse. På 80 tallet var Naturvernforbundet nasjonalt en stor organisasjon på bortimot 40.000 medlemmer.

Det er en rekke saker som har ført til denne negative utviklingen for Naturvernforbundet og miljøorganisasjonene. Først på 90 tallet ble det i Naturvernforbundet prøvd å sette fokus på oppdrett av genetisk vill laks. Det hadde ført til at man slapp masse problemer med oppdrettslaksen som man har fått i dag. Ikke minst problemet med rømming og oppdrettslaks i vassdragene. Dette har skapt irritasjon ikke minst hos sportsfiskere og valdeiere.

Ute ved Froan er det et verneområde hvor man har tillatt oppdrett av laks. Det er nå aktuelt å forlenge konsesjonen til Salmar. Snorre Valen fra SV i Sør Trøndelag er også villig til å forlenge denne konsesjonsperioden. I Inguachia nasjonalpark i Brasil har Monsanto forsøkt å få plantet genmodifisert soya. Lokalbefolkningen aksjonerte kraftig mot dette. Det er derfor tydelig at selve vernet ikke er en garanti mot utplanting av genmodifiserte organismer. Så selve vernetanken garanterer ingenting tydeligvis verken i Brasil eller i Norge. Direktoratet for Naturforvaltning går inn for å godta to typer mais her i landet. Det viser hvor falskt verneinteressene kan opptre.

Ved Froan har det blitt så mange ørner at ærfuglen er i ferd med å bli ryddet ut. Enkelte av lokalbefolkningen også på Tautra hevder at ørnestammen fra Leksvik er i ferd med å ødelegge ærfuglen der. Dette er et viktig Ramsar område i Midt Norge. Det lokale Arbeiderparti går imot den sentrale verneversjon ved Froan når de ser hvordan vernet virker.

Vi skal ikke i dette tilfelle gå inn på rovdyrtemaet som er rikelig debattert tidligere, men det er et av mange tema som irriterer i distriktene.

I global sammenheng har vi i det siste sett en rekke flomkatastrofer og enorme tragedier som kan settes i klimasammenheng. I Sør Norge har man hatt en historisk elendig og våt sommer. Samtidig ser vi at Norge pøser ut olje og gass til Europa og resten av verden med inntekter i tusentalls milliard klassen. Miljøbevegelsen har mistet kraft til å ta denne kampen bortsett fra Lofoten – Vesterålen som har en liten sokkel. I tillegg har Norge gjort sitt tredje største oljefunn i Nordsjøen; Avaldsnes. Det våger neppe miljøbevegelsen å hindre utbygging av. Samtidig ser vi en satsing på Mongstad som skal ta sikte på å rense CO2. Prosjektet blir stadig vekk forlenget og forsinket i tid og man kan lure på om det ender opp som en gedigen fiasko. Selv om man skulle lykkes med injiseringen i grunnen, er risikoen for lekkasjer gjennom hundrer av år, stor.

De 25 milliardene som Mongstad-prosjektet ser ut til å koste så langt, ville vært en langt sikrere og bedre satsing miljømessig dersom midlene hadde blitt satt inn i jernbanebygging i Norge. Da hadde man fjernet risikoen for politisk fiasko og vi hadde fått en moderne infrastruktur på kjøpet. Det virker som om myndighetene er mer opptatt av å ramme lokalbefolkning og lokalt næringsliv, enn å sikre miljøet. Lykkes man ikke i Johannesburg er nå faren stor for at vi vil få en global temperaturøkning på 3 til 4 grader og sågar kanskje 6 grader i stedet for målet å begrense innenfor 2 grader. Ved slike temperaturøkninger vil livsgrunnlaget rundt om på kloden forsvinne.

Men hvem vil f.eks. stanse urbaniseringen som fører til 80 % av utslippene i atmosfæren?

Av Magne Rønning og Ove Haug